Norges Kristelige Studentforbund

Israels okkupasjon er en synd fordi den forvrenger Guds bilde i både israelere og palestinere, skriver palestinske kristne i det nylig lanserte KAIROS-dokumentet. Det handler om en politikk der mennesker blir ødelagt, derfor må dette angå kirken.

Av: Marie Rædergård, voluntør på Vestbredden gjennom KFUK-KFUM Global

Kairos er et gresk ord som betegner det rette øyeblikk, at tiden er moden. Hvorfor er tiden moden? Fordi tragedien til det palestinske folk har nådd et punkt der det tilsynelatende ikke finnes noe håp, noen vei videre. Derfor omtales dokumentet som ”et håpets rop i fravær av alt håp”. Og derfor henvender palestinske kristne seg på denne måten til sine egne kirker og politikere, til israelere, til det internasjonale samfunnet og til den verdensvide kirke. Dokumentet er ment som en oppmuntring til palestinske trossøsken, og som et utgangspunkt for refleksjon og diskusjon blant kristne i resten av verden. Inspirasjon er hentet fra et annet KAIROS-dokument, skrevet av sør-afrikanske teologer under apartheid. Håpet er at dette nye dokumentet vil påkalle kirkens oppmerksomhet slik det skjedde i 1985.

Skrivet åpner med en skildring av den virkeligheten som palestinerne lever under. Enkelte av opplysningene i det følgende er føyd til som en ytterligere utfylling av bildet. Blokaden av Gaza er blant realitetene som nevnes. Fortsatt hindrer den en gjenoppbygging etter det israelske angrepet for snart et år siden, så vel som tilgang på blant annet rent vann og et ordentlig helsetilbud. Amnesty-rapporten Troubled Water, publisert i oktober, slår blant annet fast at den eneste ferskvannskilden i Gaza er forurenset og uskikket for menneskelig konsum – vannet inneholder helseskadelige mengder av salt og nitrat. Flyktningene utgjør i dag 4,7 millioner, og en tredjedel av dem lever fortsatt i leirer. Bosetningene berøver palestinerne for land og andre naturressurser og er en alvorlig hindring for en politisk løsning av konflikten. Muren bygges i hovedsak inne på palestinsk territorium, og vil når den er ferdig isolere ni prosent av Vestbredden. Mange bønder har på grunn av muren ikke tilgang til sine egne åkrer. Kontrollpostene er for tallrike palestinere en del av reiseveien til arbeid, skole og sykehus. Ofte medfører de timelange forsinkelser og ydmykelser fra israelsk militært personell. Ifølge WHO fødte 68 palestinske kvinner på en kontrollpost mellom 2000 og 2006. Av barna som ble født, døde 39.

En del av denne virkeligheten er også Israels manglende respekt for internasjonal lov og internasjonale resolusjoner, skriver forfatterne av dokumentet. De anerkjenner den følelsen av frykt og usikkerhet som omslutter det israelske samfunnet. Likevel ser de denne frykten som et resultat av en omvendt forståelse av virkeligheten. Det finnes palestinsk motstand mot okkupasjonen. Men gjør Israel slutt på denne politikken, vil motstanden opphøre. Dette betyr ikke at forfatterne anerkjenner bruk av voldelig motstand, noe vi skal komme tilbake til.

Forfatterne går videre til å bekjenne sin tro på Gud som god og rettferdig og som skaper. Hvert menneske er skapt i hans bilde og bærer derfor en verdighet som de har fra Den Allmektige. ”Dette betyr for oss, her og nå, spesielt i dette landet, at Gud ikke skapte oss for at vi skulle ta del i strid og konflikt, men for at vi skulle lære å kjenne og elske hverandre, og sammen bygge opp landet i kjærlighet og gjensidig respekt”, skrives det. Nettopp derfor er okkupasjonen en synd, fordi den forvrenger Guds bilde i både israelere og palestinere, i israelere når de gjør seg til okkupanter og i palestinere når de lever under okkupasjon. Fordi okkupasjonen er en synd, er en teologi som legitimerer den langt fra kirkens lære. Dette handler altså ikke bare om en frigjøring av palestinere, men også av israelere, som gjennom sin politikk gjør vold på sin egen gudgitte verdighet.

Hvordan skal vi så forstå Bibelens tale om et hellig og lovet land? I KAIROS-dokumentet forstås disse begrepene som universelle. Skriften må leses i lys av Jesus og hans gjerning, som var for alle mennesker. Løftet om landet må derfor ikke forstås som et politisk program for eksklusivt eierskap, men som et preludium til en universell frelse. Derfor åpnes også begrepet Guds folk til å omfatte hele menneskeheten. At landet er hellig, sees som en konsekvens av Guds tilstedeværelse, der som i alle land. Salme 24, 1 siteres: ”Jorden og det som fyller den, verden og de som bor i den, alt hører Herren til”. Det understrekes at dette emnet ikke er noen akademisk øvelse for palestinske kristne: ”Vår tilknytning til dette landet er eksistensiell. Det er ikke kun et ideologisk eller teologisk spørsmål.” Forfatterne av dokumentet holder fast på sin tro på Bibelen i overbevisning om at Guds Ord ikke kan være kilden til deres ødeleggelse. De gode nyhetene må være gode nyheter.

Hva er kirkens plass i dette? Kirken har et profetisk oppdrag. Den skal forkynne inn i vår tid Guds godhet og menneskets verdighet. Den skal peke på Guds rike, et rike som ikke kan knyttes til noe jordisk politisk regime, slik Jesus sier i Johannes 18,36: ”Mitt rike er ikke av denne verden.” Dette betyr ikke at det som skjer med palestinerne ikke angår kirken. Fordi det er snakk om en politikk som ødelegger mennesker, må kirken engasjere seg. I det Riket kirken skal peke på, råder fred, rettferdighet og respekt for menneskeverdet. Hvis den tar side, er det derfor med den undertrykte.

KAIROS-dokumentet peker videre på Kristi bud om at vi skal elske hverandre, en kjærlighet som også skal omfatte våre fiender. Å elske sitt medmenneske er imidlertid ikke det samme som å akseptere onde handlinger fra ham eller henne. Snarere er kjærlighetens vesen å søke en slutt på ondskap og urettferdighet. Dette er et ansvar som primært ligger på de som utøver urett, men også på det internasjonale samfunnet og på de som rammes av uretten. Men det må være en motstand med kjærligheten som sin logikk, for Kristus har lært oss at vi ikke kan bekjempe ondskap med ondskapens egne midler. I stedet må det utøves en kreativ motstand som på en menneskelig måte henvender seg til menneskeligheten i fienden. Også i fiendens ansikt finnes verdigheten fra Gud. Derfor peker KAIROS-dokumentet på en motstand ikke gjennom død, men gjennom respekt for liv –ens eget liv og livet til de på den andre siden. Sivil ulydighet nevnes som en mulighet. Boikott og uttrekning av investeringer er også i tråd med en slik fredelig motstand, mener forfatterne. De understreker at de fordømmer anti-semittisme og alle andre former for rasisme. Boikott må ikke forstås som en hevn, men som et middel for å oppnå rettferdighet og forsoning for begge folk.

Når KAIROS-dokumentet henvender seg til kirkene i verden, er det med takk for den solidaritet de viser i ord, handling og nærvær. Som voluntør på Vestbredden er det et nærvær jeg selv er vitne til, for eksempel gjennom ledsagertjenesten i regi av Kirkenes Verdensråd. I de tilfellene hvor kirkene er med på å legitimere urettferdighet mot palestinerne, oppfordres de imidlertid også til omvendelse. I alle tilfelle bes kirkene om hjelp. Palestinere jeg møter har liten tro på at de på egen hånd kan snu den stadig vanskeligere situasjonen de opplever. Skal forandring skje, må det være med støtte og engasjement fra det internasjonale samfunnet. Jeg oppfordrer derfor menigheter og kristne enkeltpersoner i Norge til å lese KAIROS-dokumentet, diskutere det, og, om de er enige i det som står der, handle på det.