Livgivande mångfald

At Svenska kyrkan er langt mer progressiv enn Den norske, er ingen stor hemmelighet. Da vår søsterkirke raust inviterte til kurs i Livgivande mångfald – pilotutbildning i HBT frågor, var jeg dessverre den eneste norske som deltok.Kurset var beregnet på ansatte i bispedømmene, og gikk over tre dager.

Satsingen på inkluderende menigheter i Sverige kommer som en konsekvens av et kirkemøtevedtak for noen år siden. Kurset ble innledet med at den svenske erkebiskopen ønsket oss velkommen, og fortalte oss hvor viktig det var at vi fikk mer kunnskap om dette temaet. Toppledelsen i Svenska kyrkans Unga var også til stede, siden de har valgt LHBT som en av sine hovedsatsinger. De har fortsatt utfordringer med dette i Sverige, men har i hvert fall begynt å jobbe med det!

Kurset hadde hovedfokus på transpersoner, siden arrangørene antok at kursdeltakerne hadde større kjennskap til hva det vil si å være lesbisk, homo eller bifil. Møtet med sokneprest og transperson Ann-Christine Åke Roxberg var befriende. Hen fortalte om livet sitt, og hvordan det var å «komme ut» som kirkelig ansatt i voksen alder. Et misjonærpar fortalte så om sitt mangeårige arbeid blant transpersoner i den lutherske kirken i Costa Rica. Der hadde de utviklet Inklusiva mässan, og vi fikk lov til å være med å feire den svenske versjonen av denne messen. I et tettpakket program fikk vi også innblikk i hvordan kirken samarbeider med den svenske homobevegelsen, innføring i skeiv bibellesning og et møte med egne fordommer.

Visjonen for dette arbeidet er at man skal kunne leve i en livgivende kirke, hvor alle kan våge å være den de er. Det er ingen dårlig visjon!