Andre har gått foran og gjort det trygt for meg

Halvor Moxnes (68) har lagt klar en bunke avisutklipp på kontoret sitt. “Men det er ett jeg ikke finner, det da Universitas intervjuet meg da jeg ble professor i 1984. Overskriften på artikkelen var blitt ‘Guds homo-gutt’ da den kom på trykk…”

Halvor Moxnes er professor i det nye testamentet ved Det teologiske fakultet (TF) på Universitetet i Oslo. Geir Wiknes (25) studerer teologi samme sted. Begge har skapt overskrifter ved å være åpne homofile i Den norske kirke, men på hver sin side av tusenårsskiftet. I romjula uttalte Geir til Vårt Land at det per nå bare er Hamar bispedømme han vil ønske å jobbe i som prest.

Helt bingo: “Det er opp til biskopene hvordan de vil forholde seg til meg,” forteller Geir. “Jeg veit at noen steder i landet er det ålreit å være homofil, andre steder er det ikke ålreit, og noen steder er det helt bingo. Hamar virker tryggest. Andre, som Siri Sunde, har gått foran og gjort det trygt for meg.”

Geir og Halvor er enige om at biskopene bør ha en forutsigbar praksis. Å nekte enslige homofile ordinasjon eller be enslige homofile om å avlegge sølibatsløfter før ordinasjonen, finnes det ikke hjemmel for, men det har likevel blitt praktisert av enkelte biskoper i det skjulte.

“Et minumumskrav til biskopene er at de respekterer alle ansatte prester i det bispedømmet der de jobber,” sier Halvor, og sammenligner spørsmålet om homofile prester med kvinneprest-spørsmålet.

“Viktig for alle: Halvor forteller om begynnelsen for Åpen Kirkegruppe, som ble stiftet i 1976, og de første solidaritetsgudstjenestene på homo-dagene i Oslo. Han prekte på den første gudstjenesten, som ble avholdt i Sagene kirke: “Hele det homofile miljøet møtte opp til gudstjeneste den gangen, for dette med kirken ble sett på som en viktig sak for alle.”

Med årene har dette endret seg, i takt med at homo-miljøet ble større og at gudstjenestene ikke lenger ble sett på som like kontroversielle. At kirken begynte å åpne opp for alternative stemmer, gjorde at gudstjenestene på homo-dagene ikke fikk like mye motstand eller oppmerksomhet.

Åpen Kirkegruppe tok kontakt med daværende biskop i Oslo, Andreas Aarflot, i 1984, og det kom i stand en samtalegruppe. Halvor mener at dette må ha vært den første offisielle dialogen mellom representanter for kirken og åpne, kristne homofile. Dette ble en åpning for å snakke med homofile, og ikke bare om homofile.

Mange vil bli prester: Geir er ikke alene om å være åpen homofil og ville bli prest. Både TF og Menighetsfakultet (MF) har flere åpne homofile studenter.

“For meg var det ikke noe valg, det var bare TF som var aktuelt,” mener Geir. “Jeg vil bruke studietida mi på andre ting enn å måtte forsvare min rett til å være til stede.”

Men mange av dagens homofile og lesbiske prester har gått på MF, selv om ikke så mange var åpne i studietida. Det er i ferd med å endre seg, og fakultetet har nå profilerte homofile teologistudenter.

De siste årene har det blitt ordinert flere homofile prester, både single og samlevende. Men det er altså fortsatt mange bispedømmer det ikke er mulig å få jobb i. Og hva gjør en som ansatt, når det kommer en ny biskop der du jobber, og vedkommende helst ikke vil at du skal være prest?

To likeverdige syn? “De konservative sitter med trumfkortet,” mener Geir. “De kan reservere seg mot å samarbeide med dem de er uenige med, og det legges hele tiden opp til at liberale må trekke seg tilbake i konflikter.”

Halvor begynte samtalen vår med å fortelle om da homo-konservative brøt gudstjenestefellesskapet med homo-liberale, i “gamle dager.” Geir mener at den samme praksisen fortsatt finnes i Den norske kirke, men konsekvensene merkes kanskje bedre nå enn da?

“Det har jo blitt litt sånn nå, at vi velger, og velger bort,” mener Geir. “Vi bytter strømleverandør og vaskemaskin, og da ligger det i tiden at vi kan bytte menighet og… Hvis du er i en dåp og presten benytter anledningen til å si noe dumt om for eksempel homofile, er det ofte veldig dårlig reklame.”

Siden de fleste kirkemedlemmer ikke er homofile, burde jo ikke dette være spennende for mange. Men homo-synet til prester og andre fremtredende personer har nå blitt et vanlig testspørsmål for folk som ønsker å oppsøke en åpen menighet, mener både Geir og Halvor.

Tradisjonen: Da Halvor prekte på homo-dagene for første gang, begynte han talen med å spørre forsamlingen: Hvordan vil dere tro om meg, hvis jeg sier at Gud ikke gjør forskjell på folk?

Han mener å huske at han den gangen tenkte at spørsmålet han stilte, var kontroversielt. Men han står i en solid tradisjon, for Paulus påsto jo det samme (Gal. 2:6). Bibelkunnskapen har det ikke vært noe i veien med i den kristne delen av homo-bevegelsen, selv om ledelsen i Den norske kirke har hatt lite homo-kunnskap. Halvor forteller at Norges Kristelige Studentforbund var de første som tok Åpen Kirkegruppe inn i varmen, men at mange av medlemmene til ÅK var skeptiske til den radikale kristendomsformen og bibelsynet i Forbundet.

“Mange i ÅK den gangen ville nok gjerne se seg selv som meget bibeltro, og bare stryke ut enkelte setninger som de fikk problemer med,” sier Halvor. “Nå har vi kommet så mye, mye lenger, og tør å ta en mer helhetlig debatt om bibelbruk og bibelsyn.”