Dag 4: Jerusalem

Israel oppfant ikke kolonialisme, det vi snakker om er kolonialisme fra det 21. Århundre. I dag er det ikke mulig for en stat å massarkrere tusenvis av mennesker, det Israel gjør i stedet for er å innføre lover som har til hensikt at palestinerne vil flytte fra hjemstedene sine
– Guide fra ICAHD – Israeli Comittee Against House Demolition
This update is a part of the blog from our trip to Palestine. Click here for more updates.
Temaet for dag fire var besøk til Jerusalem, som inkluderte guidet tur i gamlebyen, hvor vi besøkte Al Aqsa-moskéen og Dome of the Rock, og korsfestelseskirken. Deretter hadde vi en ny guidet tur med ICAHD – Israeli Comittee Against House Demolition. Dette skulle vise seg å bli turens sterkeste opplevelse etter min mening.
Etter å ha ladet opp med filmen “East Side Story” dagen i forveien, som tar for seg hvordan Israelere okkuperer og river palestinske hus, var følelsene sterkt ladet da vi inntok gamlebyen i Jerusalem. Her var vi så heldige å få oppleve noe som vestlige turister egentlig ikke har mulighet til, nemlig å besøke Al Aqsa-moskéen og Dome of the Rock. Disse områdene er blant de helligste stedene i Islam, ettersom det sies at det var herifra profeten Mohammed dro opp til de syv himler. Dette vakre området med det kjente landemerket Dome of the Rock, med sin karakteristiske gullkuppel er roten til store deler av konflikten på Vestbredden – i følge jødedommen skal et av jødenes hellige steder være begravd under bygningene som står der.
På veg til korsfestelseskirken gikk vi gjennom et område hvor israelere okkuperer palestinske hus. Enslige israelske menn flytter inn, ikke fordi de trenger ett sted å bo, men fordi de vil at det skal være færre palestinere i området. Her bor familier tett sammen på få kvadratmeter. For noen er det så trangt at både bad og kjøkken må være i samme rom. Etter et besøk i korsfestelseskirken hvor Jesus skal ligge begravet, fikk vi et dypdykk i de forferdelige menneskerettighetsbruddene som begås mot palestinere i Øst-Jerusalem hver eneste dag.
Guiden vår fra ICAHD – Israeli Comittee Against House Demolition, som jeg velger å holde anonym, er ett av de mest inspirerende menneskene jeg har vært så heldig å få møte. Med israelsk mor og britisk far, og to gyldige pass trengte denne kvinnen i 30-årene ikke å oppholde seg i Israel – en stat hun hadde protestert mot sammen med foreldrene sine da hun flyttet til Israel tidlig i tenårene. ved siden av jobben som førskolelærer, er hun aktivist og gir guidede turer i Jerusalem hvor hun snakker om israelsk kolonialisme, rivingen av palestinske hus, og BDS-kampanjen, noe som er ulovlig i følge israelsk lov. “Jeg blir kvalm av å snakke til dere om dette” sa hun til oss ved et av stoppestedene. “Se for dere at vi var i Tyskland nå, og jeg som deres guide var en etterfølger etter krigsforbrytere. Dette er ikke noe som skjedde for mange år siden, dette skjer akkurat nå”.
Noe av det første vi får se på turen er husene som kalles Nakba-hjem. Dette er opprinnelig palestinske hjem, som be okkupert av israelere etter okkupasjonen i 1948. Mange av familiene som bodde i disse husene har fremdeles nøkkelen til inngangsdøren, som de den dag i dag bærer med seg i håpet over å en gang få flytte hjem. Vi kjører på det som kalles “den grønne linjen”, som separerer Israel fra de palestinske okkkuperte territoriene. Det at det ikke finnes noe markering av denne linjen er et eksempel på det guiden kaller “modern day segregation”. Her skal okkupasjonen være så lite synlig som mulig. Likevel er det umulig for internasjonale orgasasjoner å ikke legge merke til okkupasjonen, et eksempel er bosetningen som er bygget like ved et av FNs kontorer.  Like ved får vi se et fredsmonument – bygget på palestinsk okkupert jord.
Når vi beveger oss fra Vest- til Øst-Jerusalem ser vi hvordan den frodige, grønne og velholdte byen blir grå og tørr. Det er Israel som har kontrollen på vannet i de palestinske områdene. For å få tilgang på sitt eget vann må palestinske hjem betale en vann-skatt til staten Israel, i tillegg til å betale en privat palestinsk leverandør for å få vannet fraktet hjem. De må altså betale dobbelt for noe som skulle ha vært gratis. Etter hvert som vi beveger oss gjennom de tettbefolkede nabolagene blir det umulig å ikke legge merke til alt søppelet som ligger i vegkanten. Og hva er grunnen til dette, kan man spørre? Israelske myndigheter bruker ulike unnskyldninger til å la være å hente søppel hos palestinske hjem. En grunn er sikkerheten til søppeltømmerne, en annen er at de mener fortauene er for smale til at søppelbilen kan passere. Resultatet blir at søppelet blir liggende i veikantene, og brennes i store hauger om vinteren.
Mot slutten av turen kjører vi på “Jerico Road”, en vei som i fire tusen år har fraktet mennesker mellom Jerusalem og Jeriko. Men denne historiske ruten er ikke leger mulig å kjøre, på grunn av den åtte meter høye apartheid-muren i betong. Vi kjører også forbi en barneskole. Skolegang er nok et problem for befolkningen i Øst-Jerusalem. Høsten 2017 rapporterte The Jerusalem Post at 1800 barn stod uten skoleplass. Undervisningsmaterialet til elevene i dette området kommer fra Jordan, men før det rekker frem til elevene går det gjennom en streng sensurprosess. Et eksempel er at det palestinske flagget er fjernet fra fargeleggingsbøker for de aller minste barna.
Vår guide er en av få israelere som har åpnet opp øynene for hva staten deres gjør mot palestinerne, og en av enda færre som tar et aktiv standpunkt, og har viet livet til palestinernes frihetskamp. I følge henne er det få israelere som i det hele tatt kjenner til organisasjoner som ICAHD. Mennesker som henne blir stemplet av andre israelere som “selvhatende jøder”. Mye av ICAHDs arbeid hadler om å bevisstgjøre mennesker i resten av verden, et eksempel er at de arrangerer sommerleirer hvor besøkende er med på å gjenbygge noen av husene som har blitt revet. Etter over femten år som beboer i Israel har guiden vår helt mistet troen på at myndighetene kan forbedre situasjonen for palestinerne. Det eneste håpet hun ser, er holdningsendringen til unge amerikanske jøder.
Tekst: Ingvil H. Enoksen