Dag 5: Hebron

Lukten av urin blandet med søppel og støv blir mer og mer intens etter hvert som vi beveger oss gjennom gatene i gamlebyen i Hebron.
Kan dere stoppe her?, spør en eldre mann som står utenfor butikken sin. Ta frem telefonene, og ta bilder av hva de gjør mot oss. Spre det til verden!
Over oss har noen hengt opp et sags nett, som er fullt av steiner, søppel og flasker.
De hiver søppel, rotten mat, steiner og kloakkvann ned på oss. De pisser i flasker og hiver det ned på oss. Han peker på en over oss noen meter unna, og jeg kan se at den inneholder en gul væske.
Det er ikke mange tiår siden Hebron, som er den tettest befolkede byen på Vestbredden, var full av yrende liv og handel. Bildet vi møter er den totale motsetningen til de byen en gang var; en spøkelsesby, hvor okkupasjonen er tydeligere enn noe annet sted på Vestbredden. Et eksempel er Shuhuada street, som pleide å være byens travleste handlegate. I dag er alle dører stengt ut til gaten, og det er ulovlig for en hver palestiner å oppholde seg her.
This is what apartheid looks like, sier en av våre palestinske venner. Han vil prøve å snike seg inn, men oppdager fort at det er uaktuelt ettersom en soldat sjekker passene våre.
Den antikke byen, som kanskje er mest kjent for å være stedet hvor Abraham skal ligge gravlagt, er en av de helligste byene innenfor både islam og jødedommen, men den er også kjent for å være en av Vestbreddens mest blodige. I år er det 24 år siden den israelske terroristen Baruch Goldstein inntok Ibrahimi-moskeen hvor den berømte graven ligger. Her skjøt og drepte han 29 palestinere i kaldt blod under en fredagsbønn. Den dag i dag feires terroristen som ble angrepet og drept av overlevende etter angrepet som en martyr av ekstreme israelere. Graven hans i Kiryat Arba, Vestbredden første bosetning, er blitt et populært reisemål for turister.
I likhet med Jerusalem er det også bosettere i gamlebyen, men disse menneskene tar okkupasjon og nedverdigelse til et nytt nivå. Det er på grunn av dem at nettet er plassert over butikkene i gamlebyen. Menneskene som har inntatt disse husene er ikke bare interessert i å okkupere, de vil også terrorisere. Når vi spiser middag forteller en av de palestinske jentene som er med oss at hun ringte til moren sin etter besøket i Hebron.
Var det noen som kaster syre på deg?, var det første moren sa.
Kointrastene mellom omgivelsene og menneskene som bor der er slående. Barna som løper rundt i byen er pent kledd i skjorter og kjoler, enda det bare er en vanlig torsdag. Jeg hilser på positive og veltalende mennesker som er nysgjerrig på hvem jeg er og hvorfor jeg er her. Et særlig spesielt møte er med en kjøpmann som vi besøker. Han serverer oss en smakfull lunsj på takterrassen sin, og forteller oss om et tilbud han fikk fra noen israelere.
Jeg ble tilbudt 100 millioner dollar for dette huset, men jeg nektet. Palestina er ikke til salgs, det eneste stedet jeg skal herfra er i graven.
Dette innlegget er en del av bloggen fra reisen til Palestina 2018. Klikk her for flere oppdateringer.
Tekst: Ingvil H. Enoksen