Forbundets historie

 

16. februar 1899 møttes noen noen studenter og universitetslærere på Studenterhjemmet i Underhaugsveien i Kristiania. I løpet av kvelden ble Norske Studenters Kristelige Forbund (NSKF) stiftet som en sammenslåing av fem kristne studentforeninger. Den eldste av disse var Studentenes Missionsforening fra 1883. Forbundet sprang ut av den internasjonale økumeniske bevegelsen World Student Christian Federation som hadde blitt stiftet fire år tidligere i Sverige, med representanter fra de norske studentforeningene til stede. Professor i gammeltestamentlig teologi ved Universitetet i Kristiania, Simon Michelet, var Forbundets første formann.

Bevegelsen ble etter hvert utvidet til også å omfatte gymnasiaster. Bergen Kristelige student- og gymnasiastforbund ble stiftet i 1907, og i 1909 ble Norges Kristelige Studenterbevegelse (NKS) stiftet som hovedorganisasjon for både studentforbundet og gymnasiastforbundene.

Noen bærebjelker i Forbundets historie ble satt opp helt fra starten av: Som studentbevegelse var vi tett knyttet til akademia; som medlemmer av World Student Christian Federation var vi internasjonale og økumeniske (”tverrkirkelige”) med et tydelig ønske om å være en del av den verdensvide kirke; og vi var sterkt opptatt av «de sociale spørgsmaal».

Helt fra starten av var «de sociale spørgsmaal» en viktig del av Forbundets arbeid. På Grünerløkka drev kvinner fra Osloforbundet på 1920-tallet barnehage og andre sosiale aktiviteter. Universitetsgaten 20, som den dag i dag er Forbundets ”hovedkvarter”, ble kjøpt i 1911. Her var det billig middagservering for studenter i de harde tyve- og tredveårene i Norge.

Født i strid
Forbundet ble stiftet mens Den norske kirke var mer splittet enn kanskje noen gang før eller senere. Tiden var preget av veldige motsetninger mellom den såkalte «konservative teologi» og den såkalte «liberale teologi». De konservative var i klart flertall både blant prester og lekfolk, men den liberale teologien hadde en sterk bastion ved Det teologiske fakultet (TF) ved Universitetet i Oslo. Den hadde også godt fotfeste i Forbundet.

Kirkestriden var omfattende og uforsonlig. I 1908 åpnet de konservative Menighetsfakultetet, i protest mot den liberale teologien som ble undervist ved TF. I 1920 samlet nesten 1000 representanter fra kristne organisasjoner seg på et berømt møte i Calmeyersgate i Oslo. Her ble det som ble hetende ”Calmeyergate-linjen” vedtatt: Den liberale teologi skulle boikottes fullstendig. Ikke bare skulle man ikke samarbeide med liberale teologer – det skulle heller ikke samarbeides med noen som samarbeidet med liberale teologer.

Den viktigste lederskikkelsen for de konservative var Ole Hallesby, som var professor ved Menighetsfakultetet. På liberalt hold var Kristian Schjelderup den markante lederskikkelsen. Han var formann i Forbundet. I 1923 kom det til et høydramatisk og berømt ledervalg i Forbundet – mellom nettopp disse to frontfigurene. Et valg som har preget Forbundet helt fram til i dag.

Stipendiaten Schjelderup tok gjenvalg som formann i Forbundet. Professoren Hallesby stilte som motkandidat, og formannsvalget var i realiteten et slag i den store kirkestriden. Schjelderup og vant, og Hallesby og alle hans støttespillere forlot Forbundet i protest. Året etter stiftet utbryterne Norges Kristelige Studentlag, som senere ble til det som i dag heter Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (”Laget”).

Formannsvalget – og de påfølgende utmeldelsene – er et viktig dreiningspunkt i Forbundets historie. Vi var ikke lenger den brede kristelige studentbevegelsen, men det lille, radikale, nytenkende og opposisjonelle alternativet. Dette var ikke nødvendigvis et bevisst valg Forbundet gjorde der og da. Formannsvalget handlet nemlig ikke så mye om man var enig i det teologiske fundamentet til de to kandidatene, som hvorvidt det skulle være plass for ulike teologiske syn. Schjelderup mente det skulle være rom for ulike syn, mens Hallesby mente den konservative linje (”den sanne kristendom”) måtte følges. Da Schjeldrup ble gjenvalgt, marsjerte altså Hallesby og hans meningsfeller ut av Forbundet. Og som følge av linjen vedtatt på Calmeyergate-møtet, ble vi fullstendig isolert av de andre kristelige organisasjonene. Gjennom resten av 1920-tallet lå Forbundet med brukket rygg,

Både Schjelderup og Hallesby ble resten av sine liv svært markante ledere på hver sin fløy i norsk kirkeliv. Selv om temaene har forandret seg, har den teologiske splittelsen fra denne tiden fortsatt å prege norsk teologi og kirkeliv helt fram til våre dager. Formannsvalget i 1923 har dermed vært svært avgjørende for Forbundets plassering i kirkelandskapet gjennom hele den videre historien. De neste ti årene ble tøffe for det lille og isolerte Forbundet, og bortsett fra en periode på 60- og 70-tallet, skulle vi aldri mer komme i nærheten av den første tidens medlemstall. Men vi hadde fått en ny rolle og funksjon: Som outsideren som sørget for at det alltid fantes rom for å tenke nye og kontroversielle tanker i det kristelige Norge.

Kristian Schjelderup, 1923

Kristian Schjelderup, 1923

30-tallet: ”En frelsesarmé i smoking”
På 1930-tallet kom vekkelseskristendommen til Forbundet: ”Oxford-bevegelsen” til Norge. Den tok Forbundet med storm, og sørget for et kjærkomment oppsving for en organisasjon som hadde slitt lenge.  Oxford-bevegelsen, som også hadde navnet ”Moralsk opprustning”, var en besteborgerlig britisk form for vekkelseskristendom. Der vekkelseskristendommen historisk sett hadde vært en arena for småbønder og arbeidsfolk, var dette en variant som appellerte til de mer kondisjonerte lag. ”En frelsesarmé i smoking” ble bevegelsen kalt. Bevegelsen virket gjennom houseparties, der medlemmene møttes for å bekjenne sine synder – særlig innenfor økonomi og seksualitet. Gjennom denne renselsen skulle man så gå videre i ”absolutt ærlighet, absolutt renhet, absolutt uselviskhet og absolutt kjærlighet”. (Onde tunger har i ettertid antydet at bevegelsens popularitet ikke så mye skyldtes muligheten for å komme med bekjennelser som muligheten for å høre naboens bekjennelser: Bevegelsens houseparties var Facebook og Reality-TV på en gang.)

I Norge samlet Oxford-bevegelsen til store møter på Høsbjør hotell utenfor Hamar. Disse var godt besøkte, og bevegelsen hadde stor oppslutning. De konservative oppfattet den som teologisk liberal og advarte mot den. Hallesby omtalte deres forkynnelse som ”et korsløst og læreløst evangelium”. Men Forbundet omfavnet bevegelsen, og fikk gjennom den en blomstringsperiode med stor tilstrømning av medlemmer.

Oxford-bevegelsen døde etter hvert ut, men den inspirerte en periode bredt. Både Anonyme Alkoholikere og TenSing-bevegelsen har på ulike vis røtter tilbake til denne bevegelsen.

40-tallet: Krigen
Okkupasjonen gjorde det vanskelig å drive forbundsarbeid på 40-tallet. Portforbud, taleforbud, reiseforbud, matrasjonering og mangel på brensel skapte praktiske vansker. Etter hvert, i 1943, ble også Universitetet i Oslo stengt.

Høsten 1940 ble cand. theol. Alvilde Færden den første kvinnelige formann i Forbundet.

Internt var Forbundet et tydelig ”jøssing”-miljø, med klar front mot nazismen og okkupasjonen. Mange forbundere ble også engasjert i illegalt motstandsarbeid, blant annet med å koordinere motstandsarbeidet blant studenter og ansatte ved Universitetet i Oslo. Men Forbundet som organisasjon ble aldri trukket inn i det direkte motstandsarbeidet.

I 1942 kom biskopene i Den norske kirke med erklæringen ”Kirkens grunn” der de la ned sine statlige embeter i protest mot NS-styret. 1.påskedag 1942 ble en likelydende erklæring lest opp fra nesten alle landets prekestoler, der prestene erklærte at de betraktet seg som løst fra sine forpliktelser overfor NS-staten. Kirken ble med dette en viktig front i motstandsarbeidet. Forbundet var begeistret, og sentralstyret og skrev brev til Kirkedepartementet der de uttalte ”sin fulle tilslutning til den oppleste ’Kirkens Grunn’ og stiller seg solidarisk med prestene. ”

Samtidig som studentforbundet slet, var aktiviteten høy i gymnasiastforbundene under krigen. I Oslo møttes 80-100 gymnasiaster jevnlig til møter. I tillegg ble det opprettet nye tilskudd til bevegelsen: Juniorforbundet som organiserte middelskoleelever, og Seniorforbundet som bestod av det som i dag kalles ”forbundsvenner”.

50-tallet: Mellom krigen og studentopprøret
Etterkrigstiden ble en mindre dramatisk epoke også i Forbundets historie.

I 1949 feiret Forbundet sitt 50-årsjubileum med festmøte i Universitetets Aula i Oslo. Kong Haakon, Kronprins Olav og kronprinsesse Märtha var blant gjestene.

Gjennom 1950-tallet fortsatte Forbundet å være en annerledes stemme og miljø i kirkelandskapet, men forholdet til Den norske kirke ble hjerteligere, kanskje som følge av krigsårene og kirkens rolle i motstandskampen. På generalforsamlingen i 1958 ble Forbundets tilknytning til Den norske kirke og dens bekjennelse ble tatt inn i Forbundets lover. Dette innebar en viss ”normaliseringsprosess” i forhold til det øvrige norske kirkelivet, men gjorde det samtidig vanskeligere å holde på medlemmer med annen bakgrunn enn fra Den norske kirke.

Samtidig var det internasjonale økumeniske engasjementet fortsatt sterkt og levende. Kirkenes Verdensråd (KV) var opprettet i 1947, og samme år ble det holdt en verdenskonferanse for og med 1500 unge kristne i Oslo, der blant annet KV og Forbundet var arrangører.

Stort sett forløp 50-tallet udramatisk i Forbundet, med andakter, bibelgrupper og temamøter. Salmedikteren Svein Ellingsen har beskrevet Forbundet på denne tiden som ”levende, humørfylt, kulturåpent og solid kirkelig fundert”, og som ”et kulturelt pustehull i vårt altfor lukkede norske kirkemiljø”.

Det neste tiåret skulle bli mer dramatisk.

60- og 70-tallet: Studentopprøret
I 1961 ble Norges første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås, ordinert. Det var biskopen i Hamar – tidligere formann i Forbundet, Kristian Schjelderup – som ordinerte henne. Forbundet var positive til kvinneprester, men tilhørte nok en gang et mindretall i det organiserte kristen-Norge.

 I 1962 ble Arnulf Øverland invitert til Universitetsgata 20 for å holde foredraget ”Er kristendommen fremdeles den tiende landeplage?” Møtet vakte stor oppsikt, og det var stappfullt i storsalen i U20. Tiden etterpå ble dramatisk, med mange utmeldinger, men også nesten 100 nye innmeldinger, mistillitsforslag og rasende debatt.

I 1963 meldte Forbundet seg inn i Norsk Aksjon Mot Apartheid, NAMA. Dette virker uskyldig nok i dag, men den gang var det særdeles kontroversielt. Dette var uendelig lenge før Tutu og Mandela ble allemannseie: Da Stortinget i 1963 hadde diskutert en oppfordring fra ANC-lederen (og Nobels fredsprisvinneren) Albert Luthuli om å innføre sanksjoner mot apartheidregimet i Sør-Afrika, var det bare de to representantene fra Sosialistisk Folkeparti som støttet kravet. Så saken var kontroversiell i seg selv – og det var også uhørt at en kristen organisasjon blandet seg inn i en kontroversiell politisk sak. Ingen andre kristelige organisasjoner var den gang med i NAMA. Det var først utover 1970-tallet at kampen mot apartheid fikk bredere oppslutning, etter at særlig Den norske kirke og flere fagforeninger hadde kastet seg inn i kampen.

Trondheimsforbundet startet opp sitt arbeid i 1965, og året etter fikk de sitt eget hus.

Mot slutten av sekstitallet stod studentene i Forbundet midt oppe i den internasjonale radikale bølgen, og de måtte ta stilling til atomvåpen, livssynsdebatter, kulturkamp og til de marxistiske strømninger i tiden. Forbundet ble nå ytterligere politisert. Dessuten var kollektivlivet blitt en livsstil som dannet grunnlag for arbeidsfellesskap der studenter kunne drøfte politiske og kristne spørsmål i både Oslo, Bergen og Trondheim. Det internasjonale politiske og økumeniske engasjementet var sterkt.

I 1975 ble gården Haugtun i Aust-Torpa kjøpt i tråd med kollektivtradisjonen. Økologi og naturvern ble satt på Forbundets program. På Haugtun var det mange fastboende forbundere, og det ble avholdt flere viktige internasjonale møter der. Samme år var Forbundet vertskap for WSCFs europeiske konferanse, som ble holdt på Haugtun, under tittelen ”Witness of the Gospel in the Struggle for Socialism”. I 1976 arrangerte ”Forbundssenteret Haugtun” en lett sagnomsust konferanse med tittelen ”Bibeltolkning og historisk materialisme”.

Haugtun fungerte også som et tidlig ”flyktningemottak”, og bosatte flere chilenske flyktninger som hadde rømt fra militærdiktaturet etter kuppet mot den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende i 1970.

Nåværende professor i interreligiøse studier, Odbjørn Leirvik, har beskrevet tiden på Haugtun slik:

”Det var ein rus. Sjeldan har så mange i Forbundet fått kjenne så intenst at alt hang saman: arbeids- og bufellesskap; hammar og skrivemaskin; teoretiske diskusjonar og løvetannaktig kulturell kreativitet; kamp og kvile; sosialisme og kristendom; Marx sine samla verk og Bibelen. (…) Vi var ein del av kyrkja, men i konflikt med fleirtallet på nokre avgjerande punkt som hang saman med vårt politiske engasjement: sosialisme, kvinnefrigjering, Palestina-solidaritet. Det var på tide å ta tak i dei kyrkjelege og teologiske utfordringane på eigne premissar.”

Haugtun 1975 - svarthvitt

Haugtun 1975

1980-tallet: Geografisk spredning
Gjennom 1980-tallet sank medlemstallet i de gamle bastionene. Men samtidig utvidet Forbundet seg geografisk: Fire nye lokallag ble stiftet i dette tiåret. Våren 1980 ble Kristiansand Kristelige Studentforbund stiftet, høsten 1981 startet en forbundsgruppe opp arbeid i Stavanger, høsten 1982 på Ås og våren 1989 i Tromsø. Med de nye lokallagene ble vekten i Forbundets arbeid lagt på lokalplanet, og studentene selv fikk mer makt. Norges Kristelige Studenterbevegelse skiftet navn til Norges Kristelige Studentforbund i 1983.

Det «kristenradikale kulturtidsskriftet» Akt ble til i 1989. Akt er også medlemsblad for organisasjonen, og hvor tyngdepunktet har ligget mellom ”tidsskrift” og ”medlemsblad”, har variert. I en periode var AKT svært frittstående, ble solgt på utvalgte Narvesen-kiosker og nådde ut til lesere langt utenfor Forbundet.

Forbundet fortsatte sitt arbeid med messer, temamøter og gruppearbeid. I kirkelandskapet i Den norske kirke hadde Forbundet sin identitet på venstresiden. Forbundet fortsatte med å bringe kontroversielle temaer på banen.

2000-tallet: 100 years and counting!
I 1999 ble 100-årsjubileet markert storslagent, med en egen jubileumskomité ledet av daværende Tunsberg biskop Sigurd Osberg. Det ble utlyst en salmekonkurranse hvor salmen Bortom tid og rom og tanke gikk av med seieren, og ble selveste ”Forbundssalmen”. Jubileet ble behørig markert med mottakelse i Oslo rådhus, seminarer og jubileumsfest på Det Norske Teatret. Festskriftet ”Over alle grenser” ble utgitt i bokform, og her kan en lese mye interessant om Forbundets historie.

I 2004 startet Forbundet et solidaritetsprosjekt i samarbeid med Forbundet på Sri Lanka og den srilankiske kvinneorganisasjonen Penn Wimochana Gnanodayam (PWG). Dette er en organisasjon som skolerer og organiserer kvinnelige teplantasje-arbeidere. Prosjektet ble støttet økonomisk av NORAD gjennom FOKUS. Fra Forbundets side ble arbeidet drevet av Internasjonalt Kvinneutvalg, og ble avviklet i 2013, etter at engasjementet for Palestina hadde blusset opp igjen i Forbundet, og vi ikke hadde kapasitet til å drive to såpass store internasjonale solidaritetsprosjekt samtidig.

SUC50813

Fra vårt solidaritetsprosjekt på Sri Lanka.

Gjennom 2000-tallet hadde Forbundet sterkt fokus på lesbiske og homofiles rettigheter i kirke og samfunn. I 2007 vedtok Kirkemøtet i Den norske kirke at man kunne leve med to syn i dette spørsmålet, og kampen var halvveis vunnet. Forbundet var også den første kristne organisasjonen som var positiv til den nye felles ekteskapsloven som ble gjeldende fra 2009, og leverte også et bidrag til liturgi som kunne brukes for både like- og ulikekjønnet ekteskapsinngåelse. Ved innføringen av bredere kirkevalg etter skillet mellom stat og kirke, var Forbundet aktive pådrivere for kirkedemokratiet. I 2011 tok vi initiativ til den progressive valgalliansen Raus Folkekirke, og i 2014 var vi aktivt med i opprettelsen av organisasjonen Åpen Folkekirke.  I 2016 vedtok endelig Kirkemøtet i Den norske kirke at også likekjønnete par kunne inngå ekteskap i Den norske kirke.

Av andre ting som Forbundet engasjerte seg i på 2000-tallet kan kampen for vanskeligstilte. I Osloforbundet fantes det i flere år en Gategruppe som demonstrerte for rusbrukers rettigheter til å oppholde seg i det offentlige rom, arrangerte debatter og temamøter, og sammen med Fransiskushjelpen deltok i praktisk hjelpearbeid på gata, i tillegg til å være til stede som vitner og ”buffer” når rusmisbrukere ble trakassert av politi eller vektere.

Sent på 2000-tallet blusset Palestina-engasjementet opp igjen i Forbundet. I samarbeid med vår palestinske søsterorganisasjon Palestine Youth Ecumenical Movement, arrangerer vi årlige utvekslingsturer, studideprogrammer og solidaritetsprosjekter.

Dessuten har Forbundet engasjert seg i flyktning- og innvandringsspørsmål, religionsdialog, miljøspørsmål og fredsarbeid. I tillegg har lokalforbundene drevet sitt jevnlige virke med messer, fester, måltider, filmkvelder, hytteturer og andre aktiviteter, og på den måten utgjort et viktig fellesskap for troende, tvilende, undrende, nysgjerrige og engasjerte studenter.

Messe kapellet U20

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

(Toppbildet: Stemmesedlene fra det dramatiske ledervalget i NKS i 1923.)

 

 

 

 

 

 

Husk å melde deg på Forbundshelga ! Fjern