Hvorfor skal kirka mene noe om samliv?

Innlegg ved Åste Dokka 22. januar 2013, omskrevet for NNK.

For litt over tre år siden fant det første møtet i Bispemøtets samlivsutvalg sted, og jeg var med. Siden har det blitt mange møter. Når dette leses er rapporten ferdigstilt og dens innhold antakelig velkjent. Underveis i arbeidet har jeg flere ganger kjent på tvil. Hvorfor gjør vi dette? Ikke bare: Hvorfor gidder jeg å bruke tida mi på dette? Men også: Hvorfor skal Den norske kirke mene noe om samliv? Med disse spørsmålene er ikke noe vondt sagt om utvalgets medlemmer. Snarere handler tvilen om noen grunnleggende teologiske og kirkelige spørsmål.

Man kunne tenke seg flere mulige modeller for hvorfor kirka skal mene noe om samliv, eller ikke mene noe om samliv. Utgangspunktet for all refleksjon i så måte, er at folk, både kirkemedlemmer og andre, lever i samliv. Noen i samliv, noen mellom samliv, noen utenfor samliv. Noen av dem er tilfredse, andre ulykkelige. Noen av dem lever på måter som er etisk betenkelige, andre gjør ikke en flue fortred. Noen tar vare på de involverte, barn, partner, andre, andre igjen gjør ikke det.

Mot denne bakgrunnen er det første spørsmålet: Trenger folk å høre noe om samliv? Eller er samliv kun en privatsak som folk finner best ut selv?

Svaret er, etter min mening, todelt, er både ja og nei. Samliv er en privatsak. Folk finner best ut av det selv. Eller, det er hvertfall ingen andre som kan finne det ut bedre enn dem det gjelder. Like fullt kan det at vi har en offentlig samtale om moral og om seksualmoral mer spesifikt være en viktig del av folks beslutningsgrunnlag.  Hva som blir sagt om samliv i offentligheten og i kirkelige rom, er med på å danne premisser og normer og verdier når vanlig folk skal ta vanlige, private valg. Vel – det er ikke helt sant.
Kirka er nemlig kun med på å forme samtidas samliv dersom folk faktisk synes at kirka sier noe interessant og relevant.

Jeg er absolutt for de store samtalene om moral og etikk i samfunnet, selv om de valgene vi tar er private. Vi må snakke om hva som er rett og godt, ikke bare for meg, men også for deg. Å la være å delta i slike samtaler i frykt for å være moralistiske, er i mine øyne en unnlatelsessynd. La oss snakke om det private også i det offentlige rom! Kort sagt: Folk kan ha godt av at samfunnsaktører med ulike standpunkter samtaler om samlivsetikk.

Så til det neste spørsmålet: Hvorfor skal kirka delta i denne samtalen? Hvorfor skal kirka mene noe om samliv? Man kan som nevnt se for seg ulike modeller som svar på dette. Den første, og mest nærliggende for noen er at kirka vet noe verden ikke vet. Dette er sant ikke bare når det gjelder troen på Kristus isolert sett, men også når det gjelder hva som er godt og hva som ikke er det. Denne kunnskapen stammer på en eller annen måte fra Bibelen. Paradoksalt nok betyr det at enhver kristen, fordi hun har lest Bibelen, har en bedre etisk innsikt og mer etisk kunnskap enn enhver som ikke er kristen.  Mer innsikt enn Gandhi. Mer innsikt enn professor i etikk Arne Johan Vetlesen. Mer innsikt enn den barmhjertige samaritan.

Hva er det så kristne eventuelt skulle vite som andre ikke vet? Man kunne tenke seg at svaret på det er for eksempel at homofili er en vederstyggelighet.  Eller at kvinner skal tie i forsamlingen. Eller at slaver skal være sine herrer underdanige. Eller, eller. Problemet er velkjent: Hvis kriteriet for den kristne etikken er at den står i Bibelen, blir ikke nødvendigvis den kristne etikken særlig etisk eller særlig kristelig. Og den kommer i hvert fall ikke i entall, den er alt annet enn entydig, og kan derfor ikke kalles den kristne etikken. Uavhengig av hva vi måtte tenke om Bibelens autoritet, om dens åpenbaringskarakter og også om det finnes en kristelig materialetikk, får vi et stort tolkningsproblem i denne type tankegang. For hva i Bibelen skal vi ta med oss, og hva skal vi la ligge?

Jeg personlig tror ikke at det finnes noen spesifikk kristen åpenbaring hva angår etikk. Men det betyr ikke at jeg har ubegrenset tro på menneskets fornuft. Det er jo ikke lett å besvare de store spørsmålene, og jeg forstår at det er fristende å lene seg mot Bibelen. Likevel ser jeg ingen alternativer enn å stole på fornuften og samtalen når Bibel og etikk er tema, og da blir det jo så som så med leningen. Man være kritisk, til Bibelen så vel som andre kilder. Det lærer vi jo av Bibelen selv. Til syvende og sist er det vi som må finne ut hva som er godt og hva som ikke er det, uansett hvilken etisk modell vi velger, og uansett hvordan vi leser Bibelen. For å kunne komme fram til god etikk, må vi snakke sammen, samle flest mulig erfaringer og synspunkter, for å best mulig sikre at alle får det best mulig med den etikken vi enes om. Jeg ser egentlig ikke noen annen mulighet for etikken enn en bred, offentlig og fornuftig samtale.

Og her kommer et nytt svar på spørsmålet om hvorfor kirka skal bry seg med samlivsspørsmål, en ny modell med to elementer:

For det første, fordi vi er en aktør som, på lik linje med alle andre aktører, bør og kan delta i den brede etiske samtalen og dele våre erfaringer og våre tanker. Kirka sitter på stor kompetanse når det gjelder menneskelivet. Kirka rommer mange erfaringer, mange liv som klinger med, mer eller mindre uttalt. Kirka har tenkt på etikk i 2000 år. Og kirka har et menneskesyn som ikke alltid er like populært under markedskreftenes monopol, men som kan gi den etiske samtalen noen viktige dytt. Jeg tror nemlig ikke at den etikken kirka skal bidra med er støvsugd for kristendom. Jeg tror Jesus med sitt virke og sin forkynnelse, peker på noen ting i tilværelsen. Noen viktige ting som alle kan se, men som Jesus altså peker på, og som gir oss etisk retning, og som gjør at vi kan være kritiske både til oss selv og til Bibelen. De tingene er for meg et uforbeholdent menneskeverd som utfordres hardest der mennesket er mest sårbart. Og det er oppfordringen til å ta andres liv på like stort alvor som vi tar vårt eget, at hensynet til livet alltid må komme før andre hensyn, om for eksempel rettroenhet.

For det andre bør kirka mene noe om samliv fordi vi har helt konkret makt. Kirka har makt over dem som jobber der. Kirka kan la være å ansette folk som ikke lever etter de reglene som er fastsatt; homofile som lever sammen eller folk som er samboere har ikke store muligheter i kirka vår. Det er smertefullt for mange å ikke kunne aksepteres med hele livet sitt – med den kjærligheten man deler med den aller nærmeste. Kirka har også makt over folk som ikke ønsker kirka som arbeidsgiver, over vanlige folk. Det å ikke kunne feire sin kjærlighet ved å inngå ekteskap i kirka, er for mange et spørsmål om noe så grunnleggende som menneskeverd. Det at kirka ikke kan akseptere samboeres samliv

sender ut en kraftig beskjed til hele vår generasjon om at vår måte å leve på er ikke god nok.

De fleste vil bare trekke på skuldrene av kirkas holdninger til samboerskap og homofili. Skuldertrekk er alvorlig nok for en kirke. Men for noen er det også svært alvorlig. Det er dypt sårende å ikke kunne bli akseptert som den man er og lever, og spesielt når det hindrer det som er ens kall.

Jeg mener at kirka må mene noe om samliv fordi den har makt, fordi den har effekt på menneskers liv. Det er derfor jeg har valgt å bli sittende i samlivsutvalget. Hva som skjer eller ikke skjer der har betydning, enten til ytterligere irrelevans for kirka, eller til stor provokasjon, eller til bekreftelse av menneskers fortellinger om kjærlighet. Det arbeidet ville jeg være en del av, og ikke overlate til dem som tror at kirka bærer en spesiell åpenbaring hva gjelder intimetikk.

Og her kommer spørsmålet om veien videre inn. Som det nå er klart, er det mye av både enighet og uenighet innad i utvalget. Utvalget er delt når det gjelder alle de store stridsspørsmålene vi baler med i denne sammenhengen. Det gjelder både spørsmålet om inngåelse av homofilt ekteskap i kirka, om forbønn for borgerlig inngått ekteskap mellom to av samme kjønn, og om samboeres status i kirka. Og om alle disses yrkesmuligheter i vigslede stillinger. Hva bispemøtet, og senere kirkemøtet, ønsker å gjøre med utvalgets rapport, vet vi imidlertid lite om. Det er dog ettertrykkelig slått fast at spørsmål om samlivsetikk ikke er kirkesplittende på dette nivået. Det betyr at begge parter kan leve med at den andre parten ikke melder seg ut av kirka på grunn av dette.
Og det må bety at ikke kun ett av de synene vi har skal få bestemme praksisen for oss alle.

Vil vi få en åpnere praksis i Den norske kirke? Vil samboende kunne få ordinasjon? Vil to damer få kunne gifte seg? Og hva skjer dersom svaret på begge spørsmålene er ja? I Danmark og Sverige er svarene ja. Kirka lever fortsatt der også, så vidt jeg vet. Jeg er glad for at kirka er noe mer og noe annet enn et meningsfellesskap.