Til Palermo for å snakke om hatprat

Louise Bekkelund Hole kom nylig hjem fra Palermo etter å snakket om hatprat og stereotypier med forbundere fra hele Europa. Det ga mersmak!

Av Louise Bekkelund Hole

6-11. mai ble jeg sendt av NKS til å delta på WCSF Europe sitt Staff & Officers meeting i Palermo, Italia. Før jeg skulle reise nedover til Palermo lurte jeg veldig på hva i alle dager det er jeg har blitt med på nå. Jeg har aldri gjort noe liknende før. Det å reise alene til en by jeg aldri har vært i før, være med mennesker jeg aldri før har møtt, og lære om et tema jeg ikke visste så mye om. Spenning, nervøsitet og eventyrlyst gikk gjennom kroppen min da jeg gikk på det første flyet mot Palermo, Italia.

På konferansen var det 21 deltakere, og 7 personer som var med på å planlegge og gjennomføre arrangementet. Det var mange ulike forbund rundt om i Europa som var representert på konferansen; Norge, Finland, UK, Irland, Tyskland, Armenia, Georgia, Hvitrussland, Frankrike, Nederland, Belgia, Romania og Slovakia. Den andre kvelden vi var der hadde vi en runde der alle sa litt om hva deres lokale/nasjonale forbund driver med, og det ble delt mange erfaringer på hvordan de ulike forbundene organiserer seg, og hva slags opplegg og arrangementer de har. Det er stor variasjon på hvordan man gjør ting, noe som var veldig interessant og inspirerende. Vi har mye å lære av hverandre.

Temaet på konferansen var: Spot it, Stop it: Media Literacy to Combat Negative Narrative on Diversity and Inclusion. Cécile Goffard, som stod for mye av opplegget, var blitt leid inn for å snakke om blant annet Media Education, og dets rolle i promotering av inkludering, mangfold og menneskerettigheter, stereotypier, og hvordan man takler hatprat og diskriminering i media. Torsten Moritz Ccme fokuserte på menneskerettigheter, kommunikasjonsrettigheter og flykningsrettigheter. Helt ærlig var alt veldig interessant, men det som sitter mest igjen hos meg må være hatespeech, stereotypier og kommunikasjonsrettigheter.

Hatprat er tale som angriper, truer eller fornærmer en person eller gruppe på grunnlag av nasjonal opprinnelse, etnisitet, farge, religion, kjønn, kjønnsidentitet, seksuell orientering eller funksjonshemning. Det er et begrep jeg ikke hadde hørt mye av før konferansen, og jeg ble kanskje litt overrasket hvor mye av det som fins både i Europa og i Norge. I forkant av konferansen hadde alle deltakerne blitt bedt om å ta med en case av hatprat fra landet sitt. Vi snakket mye om de ulike casene, samt våres egne erfaringer med diskriminering og hatprat. Mange av deltakerne var immigranter og de har dessverre opplevd diskriminering på grunn av dette. Når man snakker mye om den type tema blir man ofte mer opptatt av det, og tenker mye på det. Etter at jeg kom tilbake til Norge har jeg blitt mer bevisst på den type ting, og jeg ser det mer i hverdagen enn hva jeg kanskje gjorde før. Jeg tror det er viktig å belyse slike temaer slik at folk blir mer klar over at det skjer. Man kan ha lett for å overse eller vende et blindt øye til enkelte hendelser uten å være bevisst på at man gjør det. Jo mer synliggjort det blir, jo enklere blir det også å stoppe det. Slik som det står i tittelen til konferansen, ”Spot it, Stop it”.

Stereotypier er noe de fleste er kjent med. På konferansen fokuserte vi på de stereotypiene som skader. Når man ser for seg Italia tenker de fleste på pizza, pasta og mopeder, og selv om det ikke alltid stemmer, blir ikke italienerne fornærmet. Slik som det er i dag er det mange som forbinder terrorister med muslimer. Dette kan skade. Da nyheten om at regjeringskvartalet ble bombet og noen skjøt vilt på ungdom på Utøya 22. juli 2012, strømmet det hatmeldinger mot muslimer, immigranter og flyktninger på sosiale medier. De som ikke så etnisk norske ut ble konfrontert og banket opp i gatene. Dagen etterpå kom nyheten om at det var en etnisk norsk hvit mann som var terroristen. Er dette greit? Mange ser på stereotypier som artige, og man glemmer at de noen ganger kan gjøre skade.

Kommunikasjonsrettigheter er noe jeg aldri har tenkt mye på. Vi har ytringsfrihet, men samtidig er det noen land som har lover mot hatespeech. Norge er et av de landene. Hvor går grensen? På konferansen hadde vi et rollespill der vi ble delt inn i grupper på tre. Vi fikk en rolle hver og oversikt over casen vi skulle fokusere på. Det var en gammel sak fra Danmark der en journalist var blitt tiltalt for hatprat. En person skulle være dommeren, den andre journalisten, og den tredje den danske stat. Først gikk alle dommerne sammen, journalistene sammen og de som representerte den danske stat sammen. Jeg representerte den danske stat. Vi skulle sammen finne ulike argumenter for hvorfor journalisten var skyldig. Etterhvert gikk vi inn i gruppene på tre og rollespilte en rettsak. Dommeren skulle bestemme hvem som vant ut fra argumentene til hver av de to andre. Dette tror jeg var noe av det artigste vi gjorde på konferansen. Folk ble så engasjert, og var fast bestemt på å vinne rettsaken. Rollespillet fikk oss til å se på begge sider av saken, og tenkte på hvor grensen går. Ytringsfrihet gir oss retten til å si og mene hva vi vil. Likevel kan man gå for langt, og komme med hatefulle uttalelser som kan betegnes som hatprat. Det skal være lov å være uenig og komme med ytringer som noen kan tolke fornærmende eller støtende. Det som er viktig er og ikke spre eller oppfordre til hat.

Alt i alt har jeg lært mye denne uken. Gjennom hele uka hadde vi en god blanding av å diskutere og utføre oppgaver i grupper, og sitte og høre på foredrag om ulike temaer knyttet til hovedtema. Vi satt i ulike grupper hver gang, noe som gjorde at man ble godt kjent med flere, og at vi lærte mye av og om hverandre. Jeg har fått lære masse om et tema jeg trengte å bli mer bevisst på. Denne konferansen har også gitt meg muligheten til å bygge relasjoner med mennesker rundt om i Europa. Det har vært veldig nyttig å høre andres erfaringer og hvordan de gjør ting, og jeg har et stort ønske å besøke flere av de ulike forbundene for å lære enda mer om hva de driver med. Det som er sikkert og visst er at jeg ikke angrer i det hele tatt på at jeg dro. Noen ganger må man bare hoppe ut i det ukjente for å lære og oppleve nye ting.

 

 

 

 

Louise Bekkelund Hoel er leder av Trondheim kristelige studentforbund og vara til landsstyret i Norges kristelige studentforbund.